Ferden videre innover i Troms fortsatte i første omgang fra Burfjord og over nok en fjellovergang. Overraskelse. Norge, ass. Nå var det Kvænangsfjellet som sto for tur, det høyeste over havet så langt. Riktignok bare drøyt fire hundre meter vertikalt, men det kjennes alltids i lår og legger når man starter helt ved bølgeskvulpen.
Turen dreide fort oppover, en ganske representativ tur for Troms generelt; fjell og lange motbakker. I mye skodde ble også turen hakket tøffere enn håpet. Krydret med en dose høydeskrekk hos en av turdeltakerne, måtte vi se oss nødt til å gjennomføre aktivitetene panikkslagenhet og grineanfall før vi kom oss ned igjen på den andre siden. Norske, morske fjell og høydefrykt er ikke nødvendigvis den beste kombinasjonen når løypa byr på spontant god utsikt ned bratte kanter i plutselig skoddefrie lommer. Men vi kom oss ned, på riktig side, så da slapp vi å opp å prøve igjen.
Trygt og flatt på litt lavere landjord, og et godt stykke videre fra fjellet, slo vi opp teltet et par tusenmetere før Storslett. Da tikket det inn en melding fra landhandelen på Sørstraumen, hvor vi hadde vært tidligere på dagen. Heldigvis for oss var dette en trivelig plass med veldig ærlige mennesker, for der hadde Jenny bestemt seg for å glemme igjen lommeboka i et uaktsomt øyeblikk. Dette hadde vi selvsagt ikke oppdaget på eget initiativ, så vi takker så meget for opplysningsmeldingen! Hadde det ikke vært for denne, hadde vi nok syklet lykkelig uvitende ennå. Vi var dessverre langt fra landhandelen på dette tidspunktet, og for stolte (og støle) til å trø på tilbake for å hente den. Vi håper derfor på et like hyggelig og ærlig postvesen for å gjenforene boken med sin eier.
En lommebok fattigere syklet vi derfor dagen derpå videre til Olderdalen, hvor vi tok vårt første vannbårne juksefartøy (ferge) til Lyngseidet. Å sykle Norge på langs uten å ty til vannveien betyr enten å legge ruta innom Sverige eller å drasse med seg sykkelen gjennom kratt og fjell hvor man kan se langt etter nærmeste sykkelvei. Vi har derfor valgt å legge turen vår ut mot kysten, og heller ty til noen ferger der det trengs. Men hey, fergeturer betyr ekstra matpauser. Fra Lyngseidet syklet vi til Svensby, hvor nok ei ferge ventet - nå til Breivikeidet. Tross sen start og to ferger ble denne dagen vår foreløpig lengste etappe - 80 km! Denne dagen var også fri for regnvær og skodde, så det var få grunner til å syte. Og i morgen ventet Tromsø.
Med hjelp fra gode venner (takk Kristin!) som bestilte hotellrom til oss på kort varsel, ble neste dag en parademarsj. Kun fire mil inn til Tromsø, og resten av dagen fri. Hotellrom med dusj og bare gammen pluss fryd. Den lokale kinoen og akvariet ble inspisert og vi fant det så godkjent at vi bestemte oss for å bli her en dag til. Det ble dermed vår første pausedag og en dag våre føtter skriver takkekort om as we type.
Dagen ble utnyttet til sen pizzafrokost, små justeringer på Øyvinds sykkel, mer god mat og nyting av bylivet. Tromsø viste seg også fra sin beste side - strålende sol om dagen, og vakkert nordlys på kveldstid. I løpet av bybesøket ble vi også forsøkt omvendt av en tilfeldig forbipasserende som avsluttet med å gi oss sin velsignelse. Vi får satse på at det gir litt ekstra fart i motbakkene eller noe. Ellers gjenstår det bare å se hvor hardt det blir å rive seg løs fra hotellsenga i morgen tidlig. Sannsynligvis like hardt som sykkelsetet vil kjennes å sette seg på etter en dag fri.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar