Epilog

Nå er det rundt fire uker siden vi kom i mål med sykkelferden, og på den tiden har vi drevet fint lite med sykling for å være ærlig. Lårene har fått hvilt seg litt og tankene like så, og vi kan derfor nå se tilbake på turen på beroligende avstand.


Rute

Turen startet ved Kinnarodden i Finnmark, Norges (og i tillegg også Europas) nordligste fastlandspunkt. 2934 kilometer senere endte vi ferden ved Lindesnes Fyr i Vest-Agder, Norges sørligste fastlandspunkt.

Hadde vi valgt å følge den strakeste veien vi kunne finne, hadde ruten sett slik ut:

Som du ser tar denne ruten en solid avstikker innom Söta Bror, og i tillegg også en snarvisitt hos söta halvbror, Finland. Det å følge denne ruten hadde etter all sannsynlighet blitt en voldsomt spennende tur det også, men for å holde oss tro til begrepet "Norge på langs", syklet vi istedet strekningen du finner på kartet under.

De to røde markørene markerer start- og sluttpunktene, henholdsvis Kinnarodden og Lindesnes Fyr. Hvert blå punkt markerer en overnatting. Kartet kan zoomes inn på for å se ruten mer detaljert.


Utstyr

Hva trenger man så for å gjennomføre en slik tur? Det eneste totalt sikre svaret her er vel "sykkel", men det er et par andre småting det kan være kjekt å ha med i baklomma også.

Vi pakket alt utstyret i (stort sett) vanntette poser og vesker som ble festet på styret og bagasjebrettet på sykkelen. I tillegg hadde vi to vannflasker hver i egne holdere festet på sykkelrammen:

I de to sideveskene oppbevarte vi det meste av det vi hadde med oss. Det var i all hovedsak klær og matlagingsutstyr:

(Refleksgult og svart var in i høst)

På toppen av bagasjebrettet hadde vi en sovepose og oppblåsbart liggeunderlag i en vanntett pakkpose, samt et telt fordelt slik at én av oss tok teltduken og den andre stenger og plugger:

Festet på sykkelrammen, hadde vi en liten veske med det nødvendigste verktøyet og repareringsutstyret (lappesakkene fikk vi heldigvis aldri bruk for):

Og på styret hadde vi en veske som bar på det meste av utstyret det var praktisk å ha lett tilgang til:

(Denne vesken var dessverre laget av svamp og hadde en byggekvalitet så robust at den raknet i sømmene bare vi så litt olmt på den. Det medfølgende regntrekket var også så velfungerende at det like gjerne kunne ha vært en serviett. Den klarte seg dog hele veien frem til Lindesnes, så det er vel aldri for sent å tro på under.)

Gode tips

Avslutningsvis slenger vi med noen (forhåpentligvis) gode tips for deg som ønsker å gjennomføre en lignende tur:

- Ha flaks med været. Det hadde stort sett vi, og det gjorde nok turen ti hakk bedre enn den kunne ha vært om vi tråkket rundt i plagsomme tyfoner og syndefloder. Værmeldinger er din venn. Selv om de ikke alltid er til å stole på, er de bedre enn noe annet.

- Den beste investeringen for å takle tunnelsykling, er et par ørepropper. Blinkende baklys og refleksvest er absolutt vitalt for å synes best mulig. Og en frontlykt til å lyse opp veien foran deg i dårlig opplyste fjellhull, er óg å anbefale. Men for å opprettholde vennskapet med din egen hørsel, samt å prøve å holde roen mens en Morris Mini nærmer seg i horisonten og høres ut som en skyskraper på hjul, er et par klumper ørefyll alfa og bjarne for å beholde sinnsroen.

- Ikke forvent at sykkelruter er skiltet. Eller, forvent det noen ganger. Gjerne finnes det informative skilt for å geleide syklister i riktig retning langs sideveier i tilfeller der hovedveien er forbeholdt bilister, men ikke alltid. Ofte får man et hendig introduksjonsskilt som forteller deg at her på denne hovedveien er det ikke lov til å sykle, men ta denne sideveien istedet. Så følger man sideveien rundt første sving og der deler den seg i fjorten og en halv andre småveier med ingen indikasjon på hvilken du skal følge for å komme dit du vil. Noen ganger finnes det ikke introduksjonsskilt heller. Da får du bare beskjed om at her er det ikke lov til å sykle langs veien lengre. Synd for deg. Heldigvis i vårt tilfelle var det alltid en sidevei som dukket opp når dette skjedde, og det var også som regel en som gikk i nogen lunde riktig retning.

I Lofoten opplevde vi også at det var mange tunneler som hadde alternative sykkelstier som gikk utenom, men disse var sjeldent skiltet. Og om de var det, så var det i så fall i motsatt ende av tunnelen. Man kunne her potensielt sykle gjennom en trang tunnel uten fortau, med biler susende fra alle kanter for så i etterkant å finne ut at det gikk en tilrettelagt sykkelsti rundt hele spetakkelet.

Det finnes som regel en mulighet, den er bare ikke alltid skiltet.

Når det er sagt, finnes det mye god skilting også. Riktignok er den stort sett ment for bilførere, men så lenge man vil og kan følge bilvei er det sjeldent en rutine å rote seg bort. 

- Ta alle høydebeskrivelser med to teskjeer salt. Om du spør kvinnen og mannen i gata: "Vet du hvordan veien videre er? Er det mye bakker?", vil du få like ulike svar som om du spør om hvilken Twist som er best. De fleste er nok vant til å kjøre strekningene du spør om med bil og har derfor lite innsikt i hvordan bakkene de vanligvis suser forbi vil oppleves fra sykkelsetet. Treffer du mot formodning på en syklist, kan overraskelsen bli av det positive slaget. Ved ett tilfelle ble vi fortalt at veien videre inneholdt en ganske drøy bakke, og vi forberedte oss på melkesyre av den sureste sorten. Når vi endelig kom til åstedet, viste det seg å være en heller behagelig overraskelse. Det var da vi kom på at mannen vi hadde snakket med tidligere hadde syklet, ikke kjørt bil her.

- Vanntett er ikke nødvendigvis vanntett. Produkter er generelt fine, når de holder hva de lover. Problemet er at en del av dem ikke gjør det. Sykkelhanskene vi brukte på turen hevdet å være "Waterproof", det ene paret faktisk "Totally waterproof", for å være sikker. Det virket mer som om noen hadde kastet vilkårlige bokstaver på disse hanskene, og resultatet ble at de tilfeldigvis hadde stavet disse ordene. Noe sannhet var det ihvertfall ikke i disse lovnadene. Hvis man er tilhenger av våtdrakt-konseptet slår de sikkert an.

Sykkelveskene våre (ikke styreveska) fortjener en real framsnakking, dog. De holdt ut hele veien uten å ta inn så mye som et vannmolekyl. Biltema har kanskje ikke kvalitet på alle felter, men her traff de spikeren. Uten å bomme en eneste gang.

Da gjenstår det bare å si takk til deg som har fulgt med oss hele veien, og sette i gang med planlegging av neste turprosjekt! Håper turen har vært interessant å følge med på og at bloggen har stått for god underholdning underveis. Takk!

- Jenny og Øyvind

Fyrlys

Nå er vi her. Riktignok ikke akkurat nå. Nå sitter vi på et meget etterlengtet tog og skriver et blogginnlegg fordi vi er prokrastinører med fagbrev. Men vi var der. I mål og på Lindesnes fyr. For ikke så veldig lenge siden.

Den 4. oktober var vi fremme ved endestasjonen. Ganske nøyaktig 52 dager etter at vi startet ytterst i havgapet på Kinnarodden i Finnmark 14. august. Nå står vi igjen ytterst i havgapet, så forsåvidt er det ikke så voldsomt kreativt å ende opp her igjen. Men vi er ihvertfall nå i andre enden av landet. Noe må jo det være godt for og?
Følelsen av å komme frem og opplevelsene vi har hatt underveis svarer ihvertfall ja på det spørsmålet.

Den totale distansen landet på 2934 kilometer - en ikke veldig shabby feilmargin fra de rundt tre tusen vi tippet i utgangspunktet. Og antallet dager på tur i strekk gjør ihvertfall dette til den lengstvarende turen noen av oss har vært på så langt i livet. Riktignok var noen av dem pausedager, men det er like fullt turdager det også.

Akkurat nå jobber vi hardt med avslapping, avkobling og tanken på mer avslapping. Men også med tanken på flere turer, så de iskalde morgenene i telt og de harde, tryneblåsende motvindkastene kan ikke ha satt så traumatiske spor i oss som vi en gang fryktet.

Vi er uansett overfornøyde med endelig å ha kommet fram til målet! Vi ser derimot ikke bort fra at følelsen av å sitte bak sykkelstyret og det å være på langtur sniker seg sakte tilbake i hjernebarken som en lengsel etter en stund. På klassikeren "ville vi gjort det igjen?" er nok likevel svaret nei. Til det er det for mange andre ting å se i verden. Kanskje velger vi å slite ut lårmusklene på et sykkelsete et annet sted i verden litt senere i livet. Eller så tar vi bussen. Hvem vet.

Vi ønsker å takke deg som har fulgt med på bloggen vår gjennom landets motbakker og utforbakker! Det har kommet positive og motiverende tilbakemeldinger fra fjern og nær, og vi setter virkelig pris på det. Takk!

Gi forsåvidt ikke opp bloggen helt ennå, selv om vi nå har kommet i mål. Når vi har fått pustet litt ut etter de siste motbakkene vi har opplevd og fraktet syklene og oss selv hjem, er det ikke helt umulig at det kan komme et lite innlegg med f.eks. kart over sykkelruta, litt utstyrsanmeldelser og noen gode/dårlige tips til deg som kanskje sitter med et ønske om å gjennomføre en lignende tur selv. Stay tuned! Og takk for følget til deg som hopper av her.

Vi nærmer oss!

Fra Kongsberg gikk det oppover og nedover i bøtter og spann. Først en kraftig motbakke over til Notodden, og siden mange mindre til vi til slutt ankom Bø i tussmørket. Underveis i en av motbakkene fikk vi en motiverende tommel opp fra en motgående syklist som sikkert la merke til at vi slet oss oppover for all kraft. Sånt hjelper på!

Vel framme i Bø kom vi til en ferdig oppvarmet hytte, noe som kjentes veldig godt for kalde syklister som knapt kjente sine egne tær (oktober, sa du). Hytta falt såpass godt i smak at vi til og med unte oss en fridag. Dagen derpå gjorde vi derfor fint lite, og størstedelen av tiden gikk med til tv-titting i hytta - med andre ord en ganske perfekt fridag. 

Matmekking i Bø-hytta. 

På hytta i Bø la vi også planen for den resterende delen av turen, og siktet oss ut campingplasser vi mente kunne passe bra avstandsmessig. Etter noen telefonsamtaler og avklaringer kunne vi kose oss med tanken på at turens siste natt i telt var overstått - herfra og ut ble det nå bare campinghytter å forholde seg til. En tanke som er helt ok å ha når gradestokken sjeldent gir oss mer enn énsifrede nummer å rutte med. 

Fra Bø gikk turen videre til Treungen, en etappe på rett i underkant av 10 mil. Terrenget var greit, men kupert, og vi kom fram til campingplassen Saga Camping i relativt rett tid. Her leide vi "Jomfruburet", et bittelite krypinn, dog til en veldig lite lommebokdrepende pris. Sengene var også behagelige, og for slitne rygger/slitne lår/slitne alt, var jo det det viktigste. 

Dagen derpå på Saga Camping. Det er alltid spennende å se hvordan steder du kommer til i bekmørket, egentlig ser ut i dagslys.

Og mellom Bø og Treungen, nærmere bestemt på Bostrak, bor en av våre mer folkekjære poesiforkynnere. 

Morgenen etter bar det videre, denne dagen til Evje og Odden camping. Selv om terrenget denne dagen var mye likt som dagen før (en god del opp og ned, med andre ord), kunne vi nå glede oss over å endelig komme inn i Agder! Aust-Agder, vel og merke, men det fungerte likevel utmerket som energi-boost og et tegn på at det tross alt går ganske radig. Tross bakker. 

Grensepassering er alltid stas. 

Rast i sørlandsk skog - riktig antrukket for årstiden også. 

Vi nærmer oss stadig slutten, men dømmer du etter lydene syklene våre nå etterhvert har begynt å lage, er det lett å tro vi nærmer oss slutten på mer enn én måte. I Evje tok vi derfor kontakt med en sportsforretning, hvor en kjempehjelpsom ansatt hjalp oss å rette opp en skjev frambrems. Betaling skulle han ikke ha - da fikk vi heller kjøpe en burger. Fra gatekjøkkenet trillet vi den siste biten til campingen og kom til nok en super (oppvarmet) hytte. Denne hadde også den sjeldne luksusen eget bad!

Innspurt mot Evje, med solnedgang rett i hornhinna. 

Når vi våknet neste morgen var det ikke mulig å se så mye i det hele tatt ut vinduet. Tåka lå tykt, så du så stort sett et vindu. Den lettet heldigvis for oss relativt fort, og vi kunne se fram til nok en dag i fantastisk vær med strålende sol (bortskjemt som vi er). Dagens etappe var også noe kortere enn de to siste dagene - 84 kilometer tilsammen.

Dagens utsyn i de tidligere timer. 

Etter en horribel bakke med ti prosent stigning ganske tidlig i løypa, ble det verste unnagjort i løpet av morgentimene, og vi kunne derfor nyte relativt slake veier resten av etappen. Vi passerte minst ørten og et halvt bedehus i løpet av dagen også, og kan derfor med stor sikkerhet konkludere at vi er godt innenfor grensene til Sørlandet. For å for sikkerhets skyld fjerne all tvil, tok vi også inn på en kombinert campingplass/bibelleir, da det stort sett var den eneste formen for campingplass det var å oppdrive her.

Dagens utfordring. Den verste bakken som gjensto på turen, heldigvis. 

Nå er spenningen på topp. Vi nærmer oss Lindesnes Fyr og Norges sørligste fastlandspunkt med stormtråkk. Det er faktisk ikke mer enn drøye tre mil dit, så hendelsen skjer i morgen den dag. Finværet er varslet og alt ligger til rette. Det er ikke annet å si enn at vi legger oss med spente nerver og fyrlys i blikket. Nå skjer det. I morgen ihvertfall. Men det er så godt som nå. 

Til Dovre og Valdresflya faller

Som tidligere nevnt, var vi begge spente da vi skulle ta fatt på ferden over Dovre. Vi ble derfor en god del lettet da det viste seg at dette slett ikke var så ille som fryktet. Det gikk oppover, men i såpass slake mengder at vi nesten ikke skulle tro at vi syklet opp til over 1000 meter over havet. Oppover Drivdalen til Hjerkinn prydet også den nå godt ankomne høsten landskapet med sine sprakende farger.

Høstlig på Dovrefjell. 

Midt på fjellet, mellom Hjerkinn og Dombås, tok vi kvelden blandt gule, oransje og røde blader. Godt fornøyd var vi med dagens sykkelklatring opp til ovenfor tregrensa. 

Litt nedenfor tregrensa igjen, og opp med teltet. 

Og som alltid; oppoverbakker fører til slutt til nedoverbakker. Derfor ble neste dag en nedoverparade det bare var å nyte. Først ned til Dombås der vi inntok riktig husmannskost i form av kjøttkaker og poteter, og så videre nedover dalen til Sel. Mye nedover, en god del flatmark og befriende lite motbakker gjorde dette nesten utelukkende til en kosedag. Fram til Vågårusta. En semi-beryktet bakke over til Vågå. Med alle kreftene vi hadde spart opp i løpet av dagen klarte vi heldigvis denne relativt smertefritt. Dermed kunne vi nyte en god strekning med 8% nedoverbakke på motsatt side ned mot Vågå. 

Vel framme i Vågå fant vi campingplassen gunstig plassert midt i sentrum, og fikk slått opp teltet mens det fortsatt var en liten rest med dagslys igjen. 

Dagen etterpå var planen egentlig å begynne på Valdresflye, men etter å ha sjekket yr.no og sett hvordan været skulle bli, fant vi ut at vi egentlig godt kunne unne oss en pausedag. Syklene er jo ikke utstyrt for å takle vinteren, og over fjellet skulle det snø hele dagen. Når vi først skulle ha en dag fri, så Jennys pappa en mulighet til å komme innom på et hyggelig besøk og si hei. Han spanderte også hotell, så det ble en bedre natt inne med påfølgende frokost. 

Hotell, tjoho!

Påfølgende morgen så været en del bedre ut, så vi bestemte oss for å begynne ferden over Valdresflya. Og hvilken tur det skulle bli! Til forrett fikk vi servert et løypeforslag av Google Maps som så perfekt ut på kartet, men som dessverre var elendig i virkeligheten. Det gikk rett opp til himmels på en grusbelagt setervei oppover fjellsida, med tilsynelatende ingen planer om å stoppe før den nådde himmelen. Vel framme (og vel utslitte) nådde vi toppen, der det så skulle vise seg å gå nedover igjen... Et godt stykke. Mange opparbeidede høydemeter ble derfor forgjeves. Takk, verden. Etter nedoverbakkene gikk det naturligvis bratt oppover igjen for å komme opp på selve Valdresflye-veien. Når vi endelig var ferdig med seterveien og hadde kommet innpå hovedveien over fjellet, var det gått 3,5 time. På 15 km. Noen mil senere slo vi opp teltet for kvelden - godt utslitte etter dagens strabasiøsiteter.

Oppover seterveien til himmels. På nesten hele strekka gikk det fortere å trille enn å trø. Det er stigninga si, det. 

Hovedretten kom dagen etterpå i form av selve fjellovergangen som gikk opp til 1389 meter over saltvannet på det høyeste. Dette ble en krevende topp å komme over når vi kombinerte opplevelsen med elementene regn, kjølig temperatur og motvind. Mye motvind. Pluss en solid dose forkjølelse for å være på den sikre siden. Turen føltes evigvarende. Meterne gikk fremover omtrent som en skadeskutt snegle i en motgående rulletrapp. Det var en kamp for å tråkke fortere enn vinden presset oss bakover. Ofte følte vi at vi sto mer i ro enn vi beveget oss framover. Tjoho, fremgang.

Desserten fikk vi endelig servert når vi nærmet oss toppunktet - da kom tåka og gjorde sin inntreden, og sørget for at alle gradestokker i et par kilometers omkrets måtte dempe seg enda et par hakk. Takk. Som om vi ikke var generelt kjølige nok. Nå begynte fuktigheten også å tære på hanskene, og som resultat startet kulda å bite skikkelig på fingertuppene. Halvveis nede i nedoverbakkene etter toppunktet, ble det foretatt en skjelvende pitstopp der vi febrilsk prøvde å få på oss nye, tørre hansker. Det gikk sånn semi-ok - ikke alle fingrene kom på plass i hanskeforet, men vi hadde i det minste fått tredd de på hånda.

Ved toppunktet på Valdresflya. (f.v. tåke, skilt, tåke, varde, tåke) (Ikke synlig på bildet, men likevel fullt tilstedeværende: regn, temperaturer krypende ned mot nullpunktet, 9 m/s motvind, følelsen av å være forkjøla)

Til slutt fikk vi karret oss ned til Beitostølen der vi endelig kunne varme opp to forfrosne sjeler over en varm pizza innendørs. Sjeldent har det vel smakt så godt med varm mat og et tak over hodet. Så godt var det at vi rett og slett tok kvelden i Beitostølen, så slapp vi å kjempe noe mer mot været den dagen.

Beundring av det varmeste vi hadde vært borti den dagen. 

Etter traumatiske høyfjellsopplevelser ventet heldigvis solrikere dager og lange, gode nedoverbakker. Første dag gikk nedover Valdres, forbi Fagernes og til Morudstranda Camping - hovedsakelig på slake nedoverbakker dagen lang! Dagen etterpå fortsatte den gode flyten, og vi fikk karret oss helt til Hønefoss! Rimelige smertefrie etapper begge to, selv om vi tråkket langs relativt trafikkerte E16. Heldigvis for oss var brorparten av trafikken i motsatt fil ettersom felleshøstferien nettopp hadde satt i gang, og minst halve hovedstadsnorge skulle opp på fjellet. I motsatt retning av oss, med andre ord.

Ok+ forhold på Morudstranda Camping. 

Vel framme i Hønefoss kunne vi se fram til nok en avslappende kveld på hotell (Grand Hotel, til og med - vi har blitt fine på det!), og siden vi var framme i relativt grei tid, fikk vi også sjekket ut byen før vi avsluttet kvelden med filmen Everest på Hønefoss kino.

Neste dag gikk ferden i skyfrie omgivelser ved Tyrifjorden. En del mer kupert enn forventet var det, men skyene glimret såpass med sitt fravær at vi egentlig ikke hadde noe å klage over. Dagens ferd endte i Hokksund hvor vi inntok tidenes restitusjonsmåltid, kebab i pita, og fikk slått opp teltet på campingplass i rimelig tid før solnedgang. Vekkerklokka ble så satt på 04:00, før vi la oss til å snorke for kvelden. Riktignok var vekkingen for å opp å se på blodmånen/måneformørkelsen. Slapp av, vi kommer oss fortsatt ikke noe tidligere opp om morgenene enn før.

Elendig kvalitet. Men det gjenspeiler vel graden av våkenhet klokka fire på natta. 

Over Valdresflya var det Øyvind som hadde slitt mest med forkjølelsen, men på morgenen i Hokksund var stafettpinnen gitt over til Jenny. Dette førte til en rolig etappe denne dagen for å ikke forverre situasjonen ytterligere. Vi la derfor inn våre årer i Kongsberg - rundt 25 kilometer fra Hokksund. For å få mer varme enn teltet kunne tilby, sjekket vi også inn på Kongsberg Vandrerhjem. Der ble vi forøvrig møtt med strålende service idet vi fikk et rom til tilbudspris når det rommet vi opprinnelig spurte etter viste seg å være utilgjengelig. Masse kudos og klapp!

Nå klapper vi til køys og håper forkjølelsen tar natta og aldri våkner. Det skal ihvertfall vi. Bortsett fra den delen med å våkne, da. Det skal vi.

"Kongeveien ble bygd uten hensyn til bratte bakker..." - En setning som virkelig varmer en syklists hjerte og gjør oss overbevist om at vi har tatt de riktige veivalgene. 

Bonus. 

Etter at tidenes største smågodtpose ble presentert i forrige innlegg, føler vi oss nesten berettiget til å rette litt på inntrykket ved å informere at vi også spiser oransjesaker. 

Tall (og tull)

Nå når vi har passert godt over halvveis, tar vi oss tid til et lite tilbakeblikk med litt tall og diverse annen statistikk fra turen så langt:

Dager på tur siden Kinnarodden: 40

Distanse tilbakelagt så langt: 2187 km

Antall av disse i medvind: ca 6,5

Antall fylker gjennomsyklet: 5

Kommuner: 48

Antall punkteringer: 0 (bank i bordet)

Tidligste start: 08:20

Seneste start: Rundt 15:00 en gang...

Største smågodtpose kjøpt så langt: 2,28 kg

Det vi oftest ser i grøftekanten:

- Grøftekant

- Veipisker

- Reinsdyr (gjelder hovedsakelig Nord-Norge)

- Hjulkapsler

- Red Bull-bokser

- Arbeidshansker

Et utvalg mer sjeldne ting vi har sett i grøftekanten så langt:

- Kasserolle (med (uvisst) innhold)

- Tommestokk

- Én joggesko

- Tre-seters sofa

- Bilstereo

- Ringperm

- Skiftenøkkel

- 50 innpakkede sjokoladecroissanter (á la midt på Dovrefjell. Se bilde under.)

 Noe av det vi har lært til nå:

- Man skulle tro det mest utfordrende med turen var heftige fjelloverganger eller bitende motvind, men nei, det er å få syklene til å stå oppreist når vi setter på støtta. Med tretti kilo farkost å balansere, er det sjeldent det går som det skal. Dette har endt med mang et smell når syklene går i bakken, og har også gitt kjøretøyene tilnavnet "beistene". 

- Den beste motivasjonen er at hver meter tilbakelagt betyr at vi har én meter mindre igjen. Én meter er én meter. Likevel er det forskjell på meter og meter. Nedoverbakker gir gratismeter, flatmark (de få gangene vi har møtt på det) er tilbudsmeter, og oppoverbakker er kjipe oppovermeter.

- Vi hadde en lignende oppsummering om hva vi hadde lært ca én uke ut i turen. Der konkluderte vi med at det var ekstremt mange Red Bull-bokser i grøftekanten i Nord-Norge, og at dette kanskje hadde en sammenheng med de lange avstandene der oppe. Dette kan vi på det sterkeste avkrefte, da det er like mange eksemplarer langs veiene her også. Red Bull gir deg vinger og dårlig evne til å finne søppelkasser. 

(Over) Halve Norge på langs

Lenge siden sist. Det tyder på at vi har syklet mye og ikke hatt tid eller krefter til å blogge. Det stemmer også ganske bra. Så nå prioriterer vi endelig å bruke litt av vår tid til å klaske på tastaturet.

Vi hadde forhåpninger om krabbefrokost (i forbindelse med VM i krabbefiske) når vi våknet dagen etter i Sandnessjøen, men det endte med økonomi-frossenpizza fra matbutikken. VM var knapt satt i gang, så krabbene lå fortsatt på havbunnen og ventet på å bli fisket. Pizzaen var heldigvis lettere tilgjengelig.

Etter frokost fordelt på et par timer, og lusking langs byens gater i et par andre, fant vi ut at vi muligens måtte trø litt i dag også. Da var klokka så mye som to. Hjernecellene våre var dessverre ikke så mange fler heller, ettersom vi hadde glemt å sjekke dagens fergetidspunkt på forhånd. Det viste seg at den neste gikk om 1,5 time, ellers var vårt andre alternativ tre timer etter det igjen. Med 35 km sykling først, ble avgang nr. 1 i knappeste laget, så vi måtte bare belage oss på senkveld.

Noe vakkert fikk vi hvile øynene på mellom ferge 1 og 2. 

I land med første ferge rundt kl. 19:30, var det dags for 17 km mer sykling (i heldigvis paddeflatt terreng) før ferge nr. 2 som gikk 20:45. Litt knapt. Vi tråkket på, og over all forventning gikk det med god margin. Litt for god margin, dessverre. Det viste seg at vi hadde glanet feil på rutetabellen og at fergeturen ikke gikk før 21:45. Javel, vi var jo allerede forberedt på sene sykkeltimer i dag.

Vi forbereder oss på senkveldssykling. 

Vel i land med ferge nr. 2 hadde mørket senket seg og vi syklet inn i natta med lys i begge ender av farkostene våre. Målet var tjue kilometer lenger fremme på Skogmo Camping, litt utenfor Brønnøysund. Nattemørket viste seg på denne strekningen fra sin mest fantastiske side - med stjernespekket himmel, dandert med fyldig, grønt nordlys. Lite trafikk var det å kræsje med også, så turen ble da riktig så hyggelig!

Usikkert hvor godt dette synes på den almenne data-/mobilskjerm, men her er det altså nordlys i full vigør. 

Dagen etter var det tur for en virkelig milepæl av uante dimensjoner. To faktisk! For det andre skulle vi forlate Nordland og dermed si oss ferdig med hele Nord-Norge. Og for det første skulle vi passere halvveis i antall kilometer unnagjort av turen!

Værgudrun var dessverre ikke en av våre allierte denne dagen, og vi måtte se oss nødt til å slite med motvind i fleisen til stort sett alle dagens timer. Terrenget var enhver horisontal-elskendes våte drøm, men det hjalp lite i det vindkastene prøvde å rive oss ned i grøfta for hver meter som gikk.

Fremdrift var heldigvis å oppdrive i lårmuskulaturen, og vi fikk karret oss forbi fylkesgrensa mot slutten av dagen - til stor glede for to slitne pedaltråkkere.

Dagen ble avsluttet på enda bedre vis med det å komme frem til Øyvinds besteforeldre og onkel i Gravvik, et par mil innenfor Trøndelagsgrensa. Her kom etter hvert Øyvinds mor også på besøk og vi gjorde oss klar for å ta sykkelfri i hele to dager før vi skulle videre sørover. Vel fortjent, håper vi.

Etter to herlige avkoblingsdager med store mengder mat og større mengder gjestfrihet, satte vi tåspissene mot Namsos og videre ferd inn i Trønderheimen.

Pakking av tørrfisk-niste, til ferden videre, i Gravvik. 

Dagen ble igjen preget av motvind i lange baner, men dessverre lite med horisontale linjer denne gangen. Vi kom oss likevel frem til Namsos i halvriktig tid, og kunne nyte både take-away-kinamay og et besøk på Rock City for å lære litt om trønderrockens bebartede stoltheter før vi krøyp til køys.

Rast i Namdalens grønne skoger på tur mot Namsos. 

Dagen etter fortsatte vi mot Steinkjer, og igjen angrep motvinden med stor innlevelse (vi begynte nå å fundere på hvorfor vi ikke hadde valgt å sykle sør til nord istedet). Litt før innkomst til byen fikk vi se igjen E6, som vi hadde sagt farvel til langt oppe i Troms. Noe så kjærkomment møte var det ikke - den hadde skaffet seg en del mer trafikk siden sist, men vi kom da helskinnet frem denne dagen også. Vel fremme ble vi tatt inn i varmen av Thomas og Maren, og etter et par episoder Doctor Who befant vi oss sluknet på luftmadrassen og klar for drømmeland. (Takk for huslyen!)

Neste dag var det duket for en ordentlig langetappe; Fra Steinkjer til Vanvikan, og dermed båt over til Trondheim. Vi startet tidlig (for en gangs skyld), og var på hjulene ikke lenge etter åtte. Likevel ble klokka rundt halv elleve (ja, på kvelden) før vi var fremme ved siste stopp for dagen. En braketappe på hele 118 km som førte til to veldig slitne kropper, og en fridag i etterkant. En fridag vi kunne ta med god samvittighet. 

På tur ned mot Leksvik under dagens monsteretappe mot Vanvikan. Én lang, fortjent nedoverbakke etter dagens minst hundre oppoverbakker. 

Ferden videre gikk så sørover mot Støren - først på fantastiske skiltede sykkelveier med piler som hjelpsomme guider omtrent hver andre meter, videre på elendig skiltede sideveier der det plutselig var forventet at du skulle kunne veien selv fra før. (Smekk på fingrene, norsk skilting.)

Takket være gps og hjelpsomme Google Maps (som likevel var varierende i hjelpsomhetsgrad, idet den påsto flere ganger at veien vi syklet på ikke fantes), kom vi da frem til Støren til slutt og fikk sett skilting til Røros. Ikke at vi skulle den veien på denne turen, men synet av skiltet fremkalte jo rett og slett en liten dråpe hjemlengsel.

Fra Støren bar det oppover retning Berkåk, det vi stoppet like innenfor Rennebu-grensa og tok kvelden på Halland Camping. Regn fra himmelen og rimelige priser på hytter gjorde at vi tok oss inn i et lite, men koselig bygg der vi kunne få sove ut etter dagens treningsøkt.

Halland Camping vet hva man vinner kunder på. 

I dag var planen egentlig å starte tidlig, for å komme fram til Oppdal i halvrett tid. Alarmen ringte klokken åtte, og det fikk den fortsette med en god stund. Etterhvert kom vi oss likevel opp, og allerede klokken elleve var vi klare til start. 

Vel fremme i Oppdal ble det familietreff på Møllekroa i sentrum med mamma og pappa Øyvind, og mamma og søster Jenny. Et veldig godt gjensyn! Obligatorisk lørdagsgodtkjøp ble også foretatt. 

Nå ligger vi i teltet en omtrentlig mil sør for Oppdal og venter på morgendagen som vil inneholde ferden over Dovrefjell - vi er spente! Mye stigning i vente i dagene fremover, men det er motiverende å se hvor fort det går sørover!

Kuperte eventyr i fergeland

Selv om det å sove i venteromcontaineren sannsynligvis ikke kommer til å havne på Topp 10-lista over mest komfortable netter, fikk vi sovet greit og kom oss på ferga over til Bodø (hvor vi sov godt gjennom hele overfarten.)

Vel framme i Bodø nøt vi storbylivet med pizzabuffet-frokost på Egon, før vi ordnet diverse småting. Veien videre skulle gå langs Kystriksveien, så etter å ha sett oss litt rundt i Bodø syklet vi videre mot Løding og til Saltstraumen. 

Ikke verdt å stjele noen reservedeler herifra ihvertfall. Heller slitt farkost i Bodø sentrum. 

Fra Løding til Saltstraumen er det langs hovedveien omtrent 8 km, men det finnes også en mer egnet rute for syklister som er 5 km lengre. Tross den ekstra distansen valgte vi den lengste ruta for å slippe unna flere tunneler, men det skulle vise seg å være et tungt valg - løypa var meget kupert, mørket kom listende, og det regnet til tider kraftig. Vi holdt likevel motet oppe med Øyvinds hjemmesnekrede sanger "Jenny angrer på valget" og "han sykler irriterende nære". 

Heldigvis var det ikke den lengste etappen, og på Saltstraumen var det camping med både dusj og kjøkken! Med litt varm mat (og solide mengder smågodt) i magen, steg humøret mange hakk, og dagen ble en suksess tross den siste, drøye sykkeletappen.

Camping med godt kjøkken er alltid et pluss. 

Søndag startet bra - været var fint og holdt seg stort sett slik videre utover dagen også. Dagens etappe gikk fra Saltstraumen til Reipå, hvor vi igjen hadde bestilt teltplass på camping (også denne med dusj, hurra!) 

Denne etappen var igjen ganske kupert, så vi begynte å bli litt nysgjerrige på hvilke andre løyper enn Kystriksveien de (forfatterne av ruteforslaget på sykkelkartet vårt) har testet når de klassifiserer denne som "enkel å sykle, stort sett flatt". 

Kystriksveien er kanskje ikke flat, men vanvittig naturskjønn! Med iPhonekamera måtte man dog velge om man ville framheve personen eller fargene i solnedgangen... Sorry, Øyvind ❤️

I tillegg til mange bakker inneholdt denne dagen også en tunnel på over 3 km, noe vi på forhånd hadde gruet oss smålig til. Likevel viste det seg at også dette gikk ganske så smertefritt, og vi fikk tilbakelagt en rimelig god distanse - 87 km. 

Siste bit inn til Reipå gikk i sjeldent flatt terreng. 

Etter å ha sjekket rutetidene for fergene dagen etterpå, fant vi ut at vi måtte opp noe tidligere enn vanlig. Fra Reipå til Ørnes er det i underkant av 7 km, og den første ferga fra Ørnes gikk klokken 10.15. For å være helt sikre på å rekke den, sto vi opp klokka åtte, noe som er hardere enn det høres ut for to b-mennesker på ferie. 

Veien fra Reipå til Ørnes var dog helt flat, og vel framme hadde vi derfor tid både til å fortære en Best-burger til frokost, og til å besøke innsiden av en matbutikk. 

Ifølge yr.no, skulle det småregne til klokken 12, og så skulle det være oppholds resten av dagen. Dessverre for oss, nektet regnet å gi seg, og vi var gjennomvåte allerede før vi var kommet av den første ferga. Selv om vi begge har investert i både regntette hansker og skotrekk, kan vi her på det sterkeste avkrefte at noen av dem holder vann. Eller, å holde vann er de ganske så gode på - å holde det ute er problemet. Til tross for regnvær så å si ut hele dagen, klarte vi å karre oss gjennom 67 km og endte opp i Jektvik. 

Selv om det er lite som tyder på det: Her krysset vi polarsirkelen! Småsyk, opphovnet Jenny til venstre -  happy Øyvind til høyre.

Som bildet over tilsier; Jenny ble forkjøla som følge av den regnfulle dagen og opphovnelse ble et naturlig utfall. Første dag med sykdom ble derfor en rolig dag. Vi tok ferga fra Jektvik, krysset polarsirkelen og gikk i land i Kilboghamn. Her ventet en 25 km lang etappe før neste båt, som dessverre ikke gikk før 20:30. Vi ankom rundt tre. Derfor ble vi ganske godt kjent med venterommet i Stokkvågen denne ettermiddagen. Det var ikke stort annet å se der. Godt formulert av sjefen på matbutikken vi besøkte tidligere på dagen når vi spurte om hvordan dagligvarebutikk-hyppigheten var i den forutnevnte Stokkvågen: "Stokkvågen? Nei, der er det jo ingenting!" Som sagt, så sant. 

Hurtigbåt tok oss etterhvert bort fra venteromsmetropolisen og til Nesna, hvor vi stoppet for å nyte en cheeseburger og byttet farkost til ferge igjen. Denne fraktet oss til Levang, hvor vi også tok kvelden. Vi hadde en følelse av at det nesten ble mer båt enn sykkel denne dagen, men det hører med til visse partier av denne Kystriksveien. Og det blir ihvertfall sjelden kost når vi kommer til innlandet i Sør-Norge. 

Forkjølelsen satt fortsatt godt igjen i halsen på dag nummer to, og vi fortsatte derfor i samme stil med en rolig, kort dagsetappe. Nå til Sandnessjøen. Kun i overkant av tre mil, men nok for én forkjøla og én smågroggy sykkelturist. 

Innspurt over Helgelandsbrua inn til Sandnessjøen. 

Dagen ble avsluttet på beste vis med rom på Sandnessjøen Overnatting og hjemmesnekret wok. I følge en plakat på tur inn mot byen er vi også her akkurat i tide for VM i krabbefiske. Makan til timing - kanskje blir det krabbefrokost óg! Foreløpig krabber vi til sengs og håper på det beste for morgendagen. 

Store etapper og større natur

Etter fridagen i Andenes bestemte vi oss for å prøve å ta inn igjen litt av det tapte, og la oss på hjul med nesa sørover og godt mot. Nedover Andøya var terrenget tilnærmet likt den danske landsbygda, og med levelige mengder motvind var det derfor med brukbart tempo vi forlot øya. 

Coop Marked - vår trofaste kompanjong i distrikts-Norge, også på Andøya. 

Etter at Andøya hadde takket for seg, fortsatte egentlig terrenget å være veldig sykkelvennlig i mange meter videre fremover. Det endte derfor med at denne dagen ble en braketappe av sjeldne dimensjoner. 101 kilometer hadde blitt tilbakelagt før mørkets frembrudd og kroppens inntog i soveposen! En klar seier i dagsetappekonkurransen. Ethvert tegn på papiret tilsa egentlig at vi kom til å slukne på asfalten den kvelden, men vel framme på campingen i Sortland mobiliserte vi jaggu meg nok krefter til å ordne taco med ørten ingredienser også. Hva som gikk av oss den dagen vites ikke. Men tacoen var knallgod. Og søvnen velfortjent. 

Også sykkelcomputeren var enig i at vi gjorde en satans god distanse denne dagen. 

Med tacorester til frokost i magesekken forlot vi Sortland med kurs mot Lofoten og Svolvær. Været smilte litt periodevis (såkalt "sky med sol" i værmeldingen), men vi klaget ikke og nøt de forholdsvis gode temperaturene. Veier med lite høydemeter å skryte av var det stort sett også, så vi befant oss dermed godt opp på fornøydskalaen. 

I land i Fiskebøl etter ferga fra Melbu, ble det grunn til å feire etter seier i "Vil du bli fornøyd?", når storslagen Lofotnatur nærmest veltet over oss og gav oss grunn til å måpe i alle himmelretninger! Nord-Norge får mye skryt i internasjonal reisepresse, og det er med det rette når man ser hva stedet har å by på. Kolossale fjellformasjoner som stikker rett opp av sjøen med en vei snirklende gjennom der det er mulig. Bebyggelse pent dandert på gressletter i bunnen av disse kolossene og mangetallige fiskebruk der det passer seg rundt omkring ellers. I tillegg var sykkelruta vår ikke plaget av enorme oppoverbakker eller tre og et halvt tusen mørke tunneler. I tillegg var været blitt bedre. Var det rart vi likte livet?

Innenfor Svolværs bygrenser ble det flere grunner til å sette pris på tilværelsen, da vi ble innlosjert hos kjentfolk fra Jennys slekt, og fikk nyte godt av dusj, seng, kjøleskap og andre moderne fasiliteter vi hadde begynt å tvile på at fortsatt eksisterte. I tillegg fikk vi med oss durabelige mengder tørrfisk på bagasjebrettet til ferden videre, da mannen i huset arbeidet som fisker. Og brød, sjokolade og kokte egg, da de også var generelt gavmilde og veldig hyggelige folk. (Takk så mye, Randi og Einar!)

Banking av ellers knallhard tørrfisk i riktige omgivelser. 

Videre fra de moderne fasilitetene, bydde dagen derpå på mer storslått natur i like god stil, dog i mer regntung drakt. Med lovnader om 0 mm himmelvann, måtte vi likevel bare senke forhåpningene om en tørr dag idet ettermiddagsregnet inntok Lofoten. 

Vi levde i håpet, men plastposer hjalp dessverre lite mot regntunge omgivelser. 

Etter å ha forsert dette og en undersjøisk lårtreningsøkt (Nappstraumtunnelen. Mye bratt stigning..), kunne vi endelig finne soveposen for kvelden. 93 kilometer denne dagen. Noe skjer med oss - dagsetappene blir lengre. Kanskje er det det som kalles å komme i form. 

Det var ihvertfall helt ok med kun fire mil til Moskenes dagen etter, for ikke å slite oss helt ut. Her sitter vi nå og venter på ferga som skal ta oss til Bodø i de tidlige morgentimer om ikke så altfor lenge. Enn så lenge halvsover vi i fergekaias venterom. Midlertidige venterom riktignok. Med andre ord en container. Men vi klager ikke på tak over skolten. Ute regner det fortsatt. 

Klar for å bo i container en natt. 

Bonus.

Mer Lofoten.