Store etapper og større natur

Etter fridagen i Andenes bestemte vi oss for å prøve å ta inn igjen litt av det tapte, og la oss på hjul med nesa sørover og godt mot. Nedover Andøya var terrenget tilnærmet likt den danske landsbygda, og med levelige mengder motvind var det derfor med brukbart tempo vi forlot øya. 

Coop Marked - vår trofaste kompanjong i distrikts-Norge, også på Andøya. 

Etter at Andøya hadde takket for seg, fortsatte egentlig terrenget å være veldig sykkelvennlig i mange meter videre fremover. Det endte derfor med at denne dagen ble en braketappe av sjeldne dimensjoner. 101 kilometer hadde blitt tilbakelagt før mørkets frembrudd og kroppens inntog i soveposen! En klar seier i dagsetappekonkurransen. Ethvert tegn på papiret tilsa egentlig at vi kom til å slukne på asfalten den kvelden, men vel framme på campingen i Sortland mobiliserte vi jaggu meg nok krefter til å ordne taco med ørten ingredienser også. Hva som gikk av oss den dagen vites ikke. Men tacoen var knallgod. Og søvnen velfortjent. 

Også sykkelcomputeren var enig i at vi gjorde en satans god distanse denne dagen. 

Med tacorester til frokost i magesekken forlot vi Sortland med kurs mot Lofoten og Svolvær. Været smilte litt periodevis (såkalt "sky med sol" i værmeldingen), men vi klaget ikke og nøt de forholdsvis gode temperaturene. Veier med lite høydemeter å skryte av var det stort sett også, så vi befant oss dermed godt opp på fornøydskalaen. 

I land i Fiskebøl etter ferga fra Melbu, ble det grunn til å feire etter seier i "Vil du bli fornøyd?", når storslagen Lofotnatur nærmest veltet over oss og gav oss grunn til å måpe i alle himmelretninger! Nord-Norge får mye skryt i internasjonal reisepresse, og det er med det rette når man ser hva stedet har å by på. Kolossale fjellformasjoner som stikker rett opp av sjøen med en vei snirklende gjennom der det er mulig. Bebyggelse pent dandert på gressletter i bunnen av disse kolossene og mangetallige fiskebruk der det passer seg rundt omkring ellers. I tillegg var sykkelruta vår ikke plaget av enorme oppoverbakker eller tre og et halvt tusen mørke tunneler. I tillegg var været blitt bedre. Var det rart vi likte livet?

Innenfor Svolværs bygrenser ble det flere grunner til å sette pris på tilværelsen, da vi ble innlosjert hos kjentfolk fra Jennys slekt, og fikk nyte godt av dusj, seng, kjøleskap og andre moderne fasiliteter vi hadde begynt å tvile på at fortsatt eksisterte. I tillegg fikk vi med oss durabelige mengder tørrfisk på bagasjebrettet til ferden videre, da mannen i huset arbeidet som fisker. Og brød, sjokolade og kokte egg, da de også var generelt gavmilde og veldig hyggelige folk. (Takk så mye, Randi og Einar!)

Banking av ellers knallhard tørrfisk i riktige omgivelser. 

Videre fra de moderne fasilitetene, bydde dagen derpå på mer storslått natur i like god stil, dog i mer regntung drakt. Med lovnader om 0 mm himmelvann, måtte vi likevel bare senke forhåpningene om en tørr dag idet ettermiddagsregnet inntok Lofoten. 

Vi levde i håpet, men plastposer hjalp dessverre lite mot regntunge omgivelser. 

Etter å ha forsert dette og en undersjøisk lårtreningsøkt (Nappstraumtunnelen. Mye bratt stigning..), kunne vi endelig finne soveposen for kvelden. 93 kilometer denne dagen. Noe skjer med oss - dagsetappene blir lengre. Kanskje er det det som kalles å komme i form. 

Det var ihvertfall helt ok med kun fire mil til Moskenes dagen etter, for ikke å slite oss helt ut. Her sitter vi nå og venter på ferga som skal ta oss til Bodø i de tidlige morgentimer om ikke så altfor lenge. Enn så lenge halvsover vi i fergekaias venterom. Midlertidige venterom riktignok. Med andre ord en container. Men vi klager ikke på tak over skolten. Ute regner det fortsatt. 

Klar for å bo i container en natt. 

Bonus.

Mer Lofoten.