Epilog

Nå er det rundt fire uker siden vi kom i mål med sykkelferden, og på den tiden har vi drevet fint lite med sykling for å være ærlig. Lårene har fått hvilt seg litt og tankene like så, og vi kan derfor nå se tilbake på turen på beroligende avstand.


Rute

Turen startet ved Kinnarodden i Finnmark, Norges (og i tillegg også Europas) nordligste fastlandspunkt. 2934 kilometer senere endte vi ferden ved Lindesnes Fyr i Vest-Agder, Norges sørligste fastlandspunkt.

Hadde vi valgt å følge den strakeste veien vi kunne finne, hadde ruten sett slik ut:

Som du ser tar denne ruten en solid avstikker innom Söta Bror, og i tillegg også en snarvisitt hos söta halvbror, Finland. Det å følge denne ruten hadde etter all sannsynlighet blitt en voldsomt spennende tur det også, men for å holde oss tro til begrepet "Norge på langs", syklet vi istedet strekningen du finner på kartet under.

De to røde markørene markerer start- og sluttpunktene, henholdsvis Kinnarodden og Lindesnes Fyr. Hvert blå punkt markerer en overnatting. Kartet kan zoomes inn på for å se ruten mer detaljert.


Utstyr

Hva trenger man så for å gjennomføre en slik tur? Det eneste totalt sikre svaret her er vel "sykkel", men det er et par andre småting det kan være kjekt å ha med i baklomma også.

Vi pakket alt utstyret i (stort sett) vanntette poser og vesker som ble festet på styret og bagasjebrettet på sykkelen. I tillegg hadde vi to vannflasker hver i egne holdere festet på sykkelrammen:

I de to sideveskene oppbevarte vi det meste av det vi hadde med oss. Det var i all hovedsak klær og matlagingsutstyr:

(Refleksgult og svart var in i høst)

På toppen av bagasjebrettet hadde vi en sovepose og oppblåsbart liggeunderlag i en vanntett pakkpose, samt et telt fordelt slik at én av oss tok teltduken og den andre stenger og plugger:

Festet på sykkelrammen, hadde vi en liten veske med det nødvendigste verktøyet og repareringsutstyret (lappesakkene fikk vi heldigvis aldri bruk for):

Og på styret hadde vi en veske som bar på det meste av utstyret det var praktisk å ha lett tilgang til:

(Denne vesken var dessverre laget av svamp og hadde en byggekvalitet så robust at den raknet i sømmene bare vi så litt olmt på den. Det medfølgende regntrekket var også så velfungerende at det like gjerne kunne ha vært en serviett. Den klarte seg dog hele veien frem til Lindesnes, så det er vel aldri for sent å tro på under.)

Gode tips

Avslutningsvis slenger vi med noen (forhåpentligvis) gode tips for deg som ønsker å gjennomføre en lignende tur:

- Ha flaks med været. Det hadde stort sett vi, og det gjorde nok turen ti hakk bedre enn den kunne ha vært om vi tråkket rundt i plagsomme tyfoner og syndefloder. Værmeldinger er din venn. Selv om de ikke alltid er til å stole på, er de bedre enn noe annet.

- Den beste investeringen for å takle tunnelsykling, er et par ørepropper. Blinkende baklys og refleksvest er absolutt vitalt for å synes best mulig. Og en frontlykt til å lyse opp veien foran deg i dårlig opplyste fjellhull, er óg å anbefale. Men for å opprettholde vennskapet med din egen hørsel, samt å prøve å holde roen mens en Morris Mini nærmer seg i horisonten og høres ut som en skyskraper på hjul, er et par klumper ørefyll alfa og bjarne for å beholde sinnsroen.

- Ikke forvent at sykkelruter er skiltet. Eller, forvent det noen ganger. Gjerne finnes det informative skilt for å geleide syklister i riktig retning langs sideveier i tilfeller der hovedveien er forbeholdt bilister, men ikke alltid. Ofte får man et hendig introduksjonsskilt som forteller deg at her på denne hovedveien er det ikke lov til å sykle, men ta denne sideveien istedet. Så følger man sideveien rundt første sving og der deler den seg i fjorten og en halv andre småveier med ingen indikasjon på hvilken du skal følge for å komme dit du vil. Noen ganger finnes det ikke introduksjonsskilt heller. Da får du bare beskjed om at her er det ikke lov til å sykle langs veien lengre. Synd for deg. Heldigvis i vårt tilfelle var det alltid en sidevei som dukket opp når dette skjedde, og det var også som regel en som gikk i nogen lunde riktig retning.

I Lofoten opplevde vi også at det var mange tunneler som hadde alternative sykkelstier som gikk utenom, men disse var sjeldent skiltet. Og om de var det, så var det i så fall i motsatt ende av tunnelen. Man kunne her potensielt sykle gjennom en trang tunnel uten fortau, med biler susende fra alle kanter for så i etterkant å finne ut at det gikk en tilrettelagt sykkelsti rundt hele spetakkelet.

Det finnes som regel en mulighet, den er bare ikke alltid skiltet.

Når det er sagt, finnes det mye god skilting også. Riktignok er den stort sett ment for bilførere, men så lenge man vil og kan følge bilvei er det sjeldent en rutine å rote seg bort. 

- Ta alle høydebeskrivelser med to teskjeer salt. Om du spør kvinnen og mannen i gata: "Vet du hvordan veien videre er? Er det mye bakker?", vil du få like ulike svar som om du spør om hvilken Twist som er best. De fleste er nok vant til å kjøre strekningene du spør om med bil og har derfor lite innsikt i hvordan bakkene de vanligvis suser forbi vil oppleves fra sykkelsetet. Treffer du mot formodning på en syklist, kan overraskelsen bli av det positive slaget. Ved ett tilfelle ble vi fortalt at veien videre inneholdt en ganske drøy bakke, og vi forberedte oss på melkesyre av den sureste sorten. Når vi endelig kom til åstedet, viste det seg å være en heller behagelig overraskelse. Det var da vi kom på at mannen vi hadde snakket med tidligere hadde syklet, ikke kjørt bil her.

- Vanntett er ikke nødvendigvis vanntett. Produkter er generelt fine, når de holder hva de lover. Problemet er at en del av dem ikke gjør det. Sykkelhanskene vi brukte på turen hevdet å være "Waterproof", det ene paret faktisk "Totally waterproof", for å være sikker. Det virket mer som om noen hadde kastet vilkårlige bokstaver på disse hanskene, og resultatet ble at de tilfeldigvis hadde stavet disse ordene. Noe sannhet var det ihvertfall ikke i disse lovnadene. Hvis man er tilhenger av våtdrakt-konseptet slår de sikkert an.

Sykkelveskene våre (ikke styreveska) fortjener en real framsnakking, dog. De holdt ut hele veien uten å ta inn så mye som et vannmolekyl. Biltema har kanskje ikke kvalitet på alle felter, men her traff de spikeren. Uten å bomme en eneste gang.

Da gjenstår det bare å si takk til deg som har fulgt med oss hele veien, og sette i gang med planlegging av neste turprosjekt! Håper turen har vært interessant å følge med på og at bloggen har stått for god underholdning underveis. Takk!

- Jenny og Øyvind