Til Dovre og Valdresflya faller

Som tidligere nevnt, var vi begge spente da vi skulle ta fatt på ferden over Dovre. Vi ble derfor en god del lettet da det viste seg at dette slett ikke var så ille som fryktet. Det gikk oppover, men i såpass slake mengder at vi nesten ikke skulle tro at vi syklet opp til over 1000 meter over havet. Oppover Drivdalen til Hjerkinn prydet også den nå godt ankomne høsten landskapet med sine sprakende farger.

Høstlig på Dovrefjell. 

Midt på fjellet, mellom Hjerkinn og Dombås, tok vi kvelden blandt gule, oransje og røde blader. Godt fornøyd var vi med dagens sykkelklatring opp til ovenfor tregrensa. 

Litt nedenfor tregrensa igjen, og opp med teltet. 

Og som alltid; oppoverbakker fører til slutt til nedoverbakker. Derfor ble neste dag en nedoverparade det bare var å nyte. Først ned til Dombås der vi inntok riktig husmannskost i form av kjøttkaker og poteter, og så videre nedover dalen til Sel. Mye nedover, en god del flatmark og befriende lite motbakker gjorde dette nesten utelukkende til en kosedag. Fram til Vågårusta. En semi-beryktet bakke over til Vågå. Med alle kreftene vi hadde spart opp i løpet av dagen klarte vi heldigvis denne relativt smertefritt. Dermed kunne vi nyte en god strekning med 8% nedoverbakke på motsatt side ned mot Vågå. 

Vel framme i Vågå fant vi campingplassen gunstig plassert midt i sentrum, og fikk slått opp teltet mens det fortsatt var en liten rest med dagslys igjen. 

Dagen etterpå var planen egentlig å begynne på Valdresflye, men etter å ha sjekket yr.no og sett hvordan været skulle bli, fant vi ut at vi egentlig godt kunne unne oss en pausedag. Syklene er jo ikke utstyrt for å takle vinteren, og over fjellet skulle det snø hele dagen. Når vi først skulle ha en dag fri, så Jennys pappa en mulighet til å komme innom på et hyggelig besøk og si hei. Han spanderte også hotell, så det ble en bedre natt inne med påfølgende frokost. 

Hotell, tjoho!

Påfølgende morgen så været en del bedre ut, så vi bestemte oss for å begynne ferden over Valdresflya. Og hvilken tur det skulle bli! Til forrett fikk vi servert et løypeforslag av Google Maps som så perfekt ut på kartet, men som dessverre var elendig i virkeligheten. Det gikk rett opp til himmels på en grusbelagt setervei oppover fjellsida, med tilsynelatende ingen planer om å stoppe før den nådde himmelen. Vel framme (og vel utslitte) nådde vi toppen, der det så skulle vise seg å gå nedover igjen... Et godt stykke. Mange opparbeidede høydemeter ble derfor forgjeves. Takk, verden. Etter nedoverbakkene gikk det naturligvis bratt oppover igjen for å komme opp på selve Valdresflye-veien. Når vi endelig var ferdig med seterveien og hadde kommet innpå hovedveien over fjellet, var det gått 3,5 time. På 15 km. Noen mil senere slo vi opp teltet for kvelden - godt utslitte etter dagens strabasiøsiteter.

Oppover seterveien til himmels. På nesten hele strekka gikk det fortere å trille enn å trø. Det er stigninga si, det. 

Hovedretten kom dagen etterpå i form av selve fjellovergangen som gikk opp til 1389 meter over saltvannet på det høyeste. Dette ble en krevende topp å komme over når vi kombinerte opplevelsen med elementene regn, kjølig temperatur og motvind. Mye motvind. Pluss en solid dose forkjølelse for å være på den sikre siden. Turen føltes evigvarende. Meterne gikk fremover omtrent som en skadeskutt snegle i en motgående rulletrapp. Det var en kamp for å tråkke fortere enn vinden presset oss bakover. Ofte følte vi at vi sto mer i ro enn vi beveget oss framover. Tjoho, fremgang.

Desserten fikk vi endelig servert når vi nærmet oss toppunktet - da kom tåka og gjorde sin inntreden, og sørget for at alle gradestokker i et par kilometers omkrets måtte dempe seg enda et par hakk. Takk. Som om vi ikke var generelt kjølige nok. Nå begynte fuktigheten også å tære på hanskene, og som resultat startet kulda å bite skikkelig på fingertuppene. Halvveis nede i nedoverbakkene etter toppunktet, ble det foretatt en skjelvende pitstopp der vi febrilsk prøvde å få på oss nye, tørre hansker. Det gikk sånn semi-ok - ikke alle fingrene kom på plass i hanskeforet, men vi hadde i det minste fått tredd de på hånda.

Ved toppunktet på Valdresflya. (f.v. tåke, skilt, tåke, varde, tåke) (Ikke synlig på bildet, men likevel fullt tilstedeværende: regn, temperaturer krypende ned mot nullpunktet, 9 m/s motvind, følelsen av å være forkjøla)

Til slutt fikk vi karret oss ned til Beitostølen der vi endelig kunne varme opp to forfrosne sjeler over en varm pizza innendørs. Sjeldent har det vel smakt så godt med varm mat og et tak over hodet. Så godt var det at vi rett og slett tok kvelden i Beitostølen, så slapp vi å kjempe noe mer mot været den dagen.

Beundring av det varmeste vi hadde vært borti den dagen. 

Etter traumatiske høyfjellsopplevelser ventet heldigvis solrikere dager og lange, gode nedoverbakker. Første dag gikk nedover Valdres, forbi Fagernes og til Morudstranda Camping - hovedsakelig på slake nedoverbakker dagen lang! Dagen etterpå fortsatte den gode flyten, og vi fikk karret oss helt til Hønefoss! Rimelige smertefrie etapper begge to, selv om vi tråkket langs relativt trafikkerte E16. Heldigvis for oss var brorparten av trafikken i motsatt fil ettersom felleshøstferien nettopp hadde satt i gang, og minst halve hovedstadsnorge skulle opp på fjellet. I motsatt retning av oss, med andre ord.

Ok+ forhold på Morudstranda Camping. 

Vel framme i Hønefoss kunne vi se fram til nok en avslappende kveld på hotell (Grand Hotel, til og med - vi har blitt fine på det!), og siden vi var framme i relativt grei tid, fikk vi også sjekket ut byen før vi avsluttet kvelden med filmen Everest på Hønefoss kino.

Neste dag gikk ferden i skyfrie omgivelser ved Tyrifjorden. En del mer kupert enn forventet var det, men skyene glimret såpass med sitt fravær at vi egentlig ikke hadde noe å klage over. Dagens ferd endte i Hokksund hvor vi inntok tidenes restitusjonsmåltid, kebab i pita, og fikk slått opp teltet på campingplass i rimelig tid før solnedgang. Vekkerklokka ble så satt på 04:00, før vi la oss til å snorke for kvelden. Riktignok var vekkingen for å opp å se på blodmånen/måneformørkelsen. Slapp av, vi kommer oss fortsatt ikke noe tidligere opp om morgenene enn før.

Elendig kvalitet. Men det gjenspeiler vel graden av våkenhet klokka fire på natta. 

Over Valdresflya var det Øyvind som hadde slitt mest med forkjølelsen, men på morgenen i Hokksund var stafettpinnen gitt over til Jenny. Dette førte til en rolig etappe denne dagen for å ikke forverre situasjonen ytterligere. Vi la derfor inn våre årer i Kongsberg - rundt 25 kilometer fra Hokksund. For å få mer varme enn teltet kunne tilby, sjekket vi også inn på Kongsberg Vandrerhjem. Der ble vi forøvrig møtt med strålende service idet vi fikk et rom til tilbudspris når det rommet vi opprinnelig spurte etter viste seg å være utilgjengelig. Masse kudos og klapp!

Nå klapper vi til køys og håper forkjølelsen tar natta og aldri våkner. Det skal ihvertfall vi. Bortsett fra den delen med å våkne, da. Det skal vi.

"Kongeveien ble bygd uten hensyn til bratte bakker..." - En setning som virkelig varmer en syklists hjerte og gjør oss overbevist om at vi har tatt de riktige veivalgene. 

Bonus. 

Etter at tidenes største smågodtpose ble presentert i forrige innlegg, føler vi oss nesten berettiget til å rette litt på inntrykket ved å informere at vi også spiser oransjesaker.