Til Dovre og Valdresflya faller

Som tidligere nevnt, var vi begge spente da vi skulle ta fatt på ferden over Dovre. Vi ble derfor en god del lettet da det viste seg at dette slett ikke var så ille som fryktet. Det gikk oppover, men i såpass slake mengder at vi nesten ikke skulle tro at vi syklet opp til over 1000 meter over havet. Oppover Drivdalen til Hjerkinn prydet også den nå godt ankomne høsten landskapet med sine sprakende farger.

Høstlig på Dovrefjell. 

Midt på fjellet, mellom Hjerkinn og Dombås, tok vi kvelden blandt gule, oransje og røde blader. Godt fornøyd var vi med dagens sykkelklatring opp til ovenfor tregrensa. 

Litt nedenfor tregrensa igjen, og opp med teltet. 

Og som alltid; oppoverbakker fører til slutt til nedoverbakker. Derfor ble neste dag en nedoverparade det bare var å nyte. Først ned til Dombås der vi inntok riktig husmannskost i form av kjøttkaker og poteter, og så videre nedover dalen til Sel. Mye nedover, en god del flatmark og befriende lite motbakker gjorde dette nesten utelukkende til en kosedag. Fram til Vågårusta. En semi-beryktet bakke over til Vågå. Med alle kreftene vi hadde spart opp i løpet av dagen klarte vi heldigvis denne relativt smertefritt. Dermed kunne vi nyte en god strekning med 8% nedoverbakke på motsatt side ned mot Vågå. 

Vel framme i Vågå fant vi campingplassen gunstig plassert midt i sentrum, og fikk slått opp teltet mens det fortsatt var en liten rest med dagslys igjen. 

Dagen etterpå var planen egentlig å begynne på Valdresflye, men etter å ha sjekket yr.no og sett hvordan været skulle bli, fant vi ut at vi egentlig godt kunne unne oss en pausedag. Syklene er jo ikke utstyrt for å takle vinteren, og over fjellet skulle det snø hele dagen. Når vi først skulle ha en dag fri, så Jennys pappa en mulighet til å komme innom på et hyggelig besøk og si hei. Han spanderte også hotell, så det ble en bedre natt inne med påfølgende frokost. 

Hotell, tjoho!

Påfølgende morgen så været en del bedre ut, så vi bestemte oss for å begynne ferden over Valdresflya. Og hvilken tur det skulle bli! Til forrett fikk vi servert et løypeforslag av Google Maps som så perfekt ut på kartet, men som dessverre var elendig i virkeligheten. Det gikk rett opp til himmels på en grusbelagt setervei oppover fjellsida, med tilsynelatende ingen planer om å stoppe før den nådde himmelen. Vel framme (og vel utslitte) nådde vi toppen, der det så skulle vise seg å gå nedover igjen... Et godt stykke. Mange opparbeidede høydemeter ble derfor forgjeves. Takk, verden. Etter nedoverbakkene gikk det naturligvis bratt oppover igjen for å komme opp på selve Valdresflye-veien. Når vi endelig var ferdig med seterveien og hadde kommet innpå hovedveien over fjellet, var det gått 3,5 time. På 15 km. Noen mil senere slo vi opp teltet for kvelden - godt utslitte etter dagens strabasiøsiteter.

Oppover seterveien til himmels. På nesten hele strekka gikk det fortere å trille enn å trø. Det er stigninga si, det. 

Hovedretten kom dagen etterpå i form av selve fjellovergangen som gikk opp til 1389 meter over saltvannet på det høyeste. Dette ble en krevende topp å komme over når vi kombinerte opplevelsen med elementene regn, kjølig temperatur og motvind. Mye motvind. Pluss en solid dose forkjølelse for å være på den sikre siden. Turen føltes evigvarende. Meterne gikk fremover omtrent som en skadeskutt snegle i en motgående rulletrapp. Det var en kamp for å tråkke fortere enn vinden presset oss bakover. Ofte følte vi at vi sto mer i ro enn vi beveget oss framover. Tjoho, fremgang.

Desserten fikk vi endelig servert når vi nærmet oss toppunktet - da kom tåka og gjorde sin inntreden, og sørget for at alle gradestokker i et par kilometers omkrets måtte dempe seg enda et par hakk. Takk. Som om vi ikke var generelt kjølige nok. Nå begynte fuktigheten også å tære på hanskene, og som resultat startet kulda å bite skikkelig på fingertuppene. Halvveis nede i nedoverbakkene etter toppunktet, ble det foretatt en skjelvende pitstopp der vi febrilsk prøvde å få på oss nye, tørre hansker. Det gikk sånn semi-ok - ikke alle fingrene kom på plass i hanskeforet, men vi hadde i det minste fått tredd de på hånda.

Ved toppunktet på Valdresflya. (f.v. tåke, skilt, tåke, varde, tåke) (Ikke synlig på bildet, men likevel fullt tilstedeværende: regn, temperaturer krypende ned mot nullpunktet, 9 m/s motvind, følelsen av å være forkjøla)

Til slutt fikk vi karret oss ned til Beitostølen der vi endelig kunne varme opp to forfrosne sjeler over en varm pizza innendørs. Sjeldent har det vel smakt så godt med varm mat og et tak over hodet. Så godt var det at vi rett og slett tok kvelden i Beitostølen, så slapp vi å kjempe noe mer mot været den dagen.

Beundring av det varmeste vi hadde vært borti den dagen. 

Etter traumatiske høyfjellsopplevelser ventet heldigvis solrikere dager og lange, gode nedoverbakker. Første dag gikk nedover Valdres, forbi Fagernes og til Morudstranda Camping - hovedsakelig på slake nedoverbakker dagen lang! Dagen etterpå fortsatte den gode flyten, og vi fikk karret oss helt til Hønefoss! Rimelige smertefrie etapper begge to, selv om vi tråkket langs relativt trafikkerte E16. Heldigvis for oss var brorparten av trafikken i motsatt fil ettersom felleshøstferien nettopp hadde satt i gang, og minst halve hovedstadsnorge skulle opp på fjellet. I motsatt retning av oss, med andre ord.

Ok+ forhold på Morudstranda Camping. 

Vel framme i Hønefoss kunne vi se fram til nok en avslappende kveld på hotell (Grand Hotel, til og med - vi har blitt fine på det!), og siden vi var framme i relativt grei tid, fikk vi også sjekket ut byen før vi avsluttet kvelden med filmen Everest på Hønefoss kino.

Neste dag gikk ferden i skyfrie omgivelser ved Tyrifjorden. En del mer kupert enn forventet var det, men skyene glimret såpass med sitt fravær at vi egentlig ikke hadde noe å klage over. Dagens ferd endte i Hokksund hvor vi inntok tidenes restitusjonsmåltid, kebab i pita, og fikk slått opp teltet på campingplass i rimelig tid før solnedgang. Vekkerklokka ble så satt på 04:00, før vi la oss til å snorke for kvelden. Riktignok var vekkingen for å opp å se på blodmånen/måneformørkelsen. Slapp av, vi kommer oss fortsatt ikke noe tidligere opp om morgenene enn før.

Elendig kvalitet. Men det gjenspeiler vel graden av våkenhet klokka fire på natta. 

Over Valdresflya var det Øyvind som hadde slitt mest med forkjølelsen, men på morgenen i Hokksund var stafettpinnen gitt over til Jenny. Dette førte til en rolig etappe denne dagen for å ikke forverre situasjonen ytterligere. Vi la derfor inn våre årer i Kongsberg - rundt 25 kilometer fra Hokksund. For å få mer varme enn teltet kunne tilby, sjekket vi også inn på Kongsberg Vandrerhjem. Der ble vi forøvrig møtt med strålende service idet vi fikk et rom til tilbudspris når det rommet vi opprinnelig spurte etter viste seg å være utilgjengelig. Masse kudos og klapp!

Nå klapper vi til køys og håper forkjølelsen tar natta og aldri våkner. Det skal ihvertfall vi. Bortsett fra den delen med å våkne, da. Det skal vi.

"Kongeveien ble bygd uten hensyn til bratte bakker..." - En setning som virkelig varmer en syklists hjerte og gjør oss overbevist om at vi har tatt de riktige veivalgene. 

Bonus. 

Etter at tidenes største smågodtpose ble presentert i forrige innlegg, føler vi oss nesten berettiget til å rette litt på inntrykket ved å informere at vi også spiser oransjesaker. 

Tall (og tull)

Nå når vi har passert godt over halvveis, tar vi oss tid til et lite tilbakeblikk med litt tall og diverse annen statistikk fra turen så langt:

Dager på tur siden Kinnarodden: 40

Distanse tilbakelagt så langt: 2187 km

Antall av disse i medvind: ca 6,5

Antall fylker gjennomsyklet: 5

Kommuner: 48

Antall punkteringer: 0 (bank i bordet)

Tidligste start: 08:20

Seneste start: Rundt 15:00 en gang...

Største smågodtpose kjøpt så langt: 2,28 kg

Det vi oftest ser i grøftekanten:

- Grøftekant

- Veipisker

- Reinsdyr (gjelder hovedsakelig Nord-Norge)

- Hjulkapsler

- Red Bull-bokser

- Arbeidshansker

Et utvalg mer sjeldne ting vi har sett i grøftekanten så langt:

- Kasserolle (med (uvisst) innhold)

- Tommestokk

- Én joggesko

- Tre-seters sofa

- Bilstereo

- Ringperm

- Skiftenøkkel

- 50 innpakkede sjokoladecroissanter (á la midt på Dovrefjell. Se bilde under.)

 Noe av det vi har lært til nå:

- Man skulle tro det mest utfordrende med turen var heftige fjelloverganger eller bitende motvind, men nei, det er å få syklene til å stå oppreist når vi setter på støtta. Med tretti kilo farkost å balansere, er det sjeldent det går som det skal. Dette har endt med mang et smell når syklene går i bakken, og har også gitt kjøretøyene tilnavnet "beistene". 

- Den beste motivasjonen er at hver meter tilbakelagt betyr at vi har én meter mindre igjen. Én meter er én meter. Likevel er det forskjell på meter og meter. Nedoverbakker gir gratismeter, flatmark (de få gangene vi har møtt på det) er tilbudsmeter, og oppoverbakker er kjipe oppovermeter.

- Vi hadde en lignende oppsummering om hva vi hadde lært ca én uke ut i turen. Der konkluderte vi med at det var ekstremt mange Red Bull-bokser i grøftekanten i Nord-Norge, og at dette kanskje hadde en sammenheng med de lange avstandene der oppe. Dette kan vi på det sterkeste avkrefte, da det er like mange eksemplarer langs veiene her også. Red Bull gir deg vinger og dårlig evne til å finne søppelkasser. 

(Over) Halve Norge på langs

Lenge siden sist. Det tyder på at vi har syklet mye og ikke hatt tid eller krefter til å blogge. Det stemmer også ganske bra. Så nå prioriterer vi endelig å bruke litt av vår tid til å klaske på tastaturet.

Vi hadde forhåpninger om krabbefrokost (i forbindelse med VM i krabbefiske) når vi våknet dagen etter i Sandnessjøen, men det endte med økonomi-frossenpizza fra matbutikken. VM var knapt satt i gang, så krabbene lå fortsatt på havbunnen og ventet på å bli fisket. Pizzaen var heldigvis lettere tilgjengelig.

Etter frokost fordelt på et par timer, og lusking langs byens gater i et par andre, fant vi ut at vi muligens måtte trø litt i dag også. Da var klokka så mye som to. Hjernecellene våre var dessverre ikke så mange fler heller, ettersom vi hadde glemt å sjekke dagens fergetidspunkt på forhånd. Det viste seg at den neste gikk om 1,5 time, ellers var vårt andre alternativ tre timer etter det igjen. Med 35 km sykling først, ble avgang nr. 1 i knappeste laget, så vi måtte bare belage oss på senkveld.

Noe vakkert fikk vi hvile øynene på mellom ferge 1 og 2. 

I land med første ferge rundt kl. 19:30, var det dags for 17 km mer sykling (i heldigvis paddeflatt terreng) før ferge nr. 2 som gikk 20:45. Litt knapt. Vi tråkket på, og over all forventning gikk det med god margin. Litt for god margin, dessverre. Det viste seg at vi hadde glanet feil på rutetabellen og at fergeturen ikke gikk før 21:45. Javel, vi var jo allerede forberedt på sene sykkeltimer i dag.

Vi forbereder oss på senkveldssykling. 

Vel i land med ferge nr. 2 hadde mørket senket seg og vi syklet inn i natta med lys i begge ender av farkostene våre. Målet var tjue kilometer lenger fremme på Skogmo Camping, litt utenfor Brønnøysund. Nattemørket viste seg på denne strekningen fra sin mest fantastiske side - med stjernespekket himmel, dandert med fyldig, grønt nordlys. Lite trafikk var det å kræsje med også, så turen ble da riktig så hyggelig!

Usikkert hvor godt dette synes på den almenne data-/mobilskjerm, men her er det altså nordlys i full vigør. 

Dagen etter var det tur for en virkelig milepæl av uante dimensjoner. To faktisk! For det andre skulle vi forlate Nordland og dermed si oss ferdig med hele Nord-Norge. Og for det første skulle vi passere halvveis i antall kilometer unnagjort av turen!

Værgudrun var dessverre ikke en av våre allierte denne dagen, og vi måtte se oss nødt til å slite med motvind i fleisen til stort sett alle dagens timer. Terrenget var enhver horisontal-elskendes våte drøm, men det hjalp lite i det vindkastene prøvde å rive oss ned i grøfta for hver meter som gikk.

Fremdrift var heldigvis å oppdrive i lårmuskulaturen, og vi fikk karret oss forbi fylkesgrensa mot slutten av dagen - til stor glede for to slitne pedaltråkkere.

Dagen ble avsluttet på enda bedre vis med det å komme frem til Øyvinds besteforeldre og onkel i Gravvik, et par mil innenfor Trøndelagsgrensa. Her kom etter hvert Øyvinds mor også på besøk og vi gjorde oss klar for å ta sykkelfri i hele to dager før vi skulle videre sørover. Vel fortjent, håper vi.

Etter to herlige avkoblingsdager med store mengder mat og større mengder gjestfrihet, satte vi tåspissene mot Namsos og videre ferd inn i Trønderheimen.

Pakking av tørrfisk-niste, til ferden videre, i Gravvik. 

Dagen ble igjen preget av motvind i lange baner, men dessverre lite med horisontale linjer denne gangen. Vi kom oss likevel frem til Namsos i halvriktig tid, og kunne nyte både take-away-kinamay og et besøk på Rock City for å lære litt om trønderrockens bebartede stoltheter før vi krøyp til køys.

Rast i Namdalens grønne skoger på tur mot Namsos. 

Dagen etter fortsatte vi mot Steinkjer, og igjen angrep motvinden med stor innlevelse (vi begynte nå å fundere på hvorfor vi ikke hadde valgt å sykle sør til nord istedet). Litt før innkomst til byen fikk vi se igjen E6, som vi hadde sagt farvel til langt oppe i Troms. Noe så kjærkomment møte var det ikke - den hadde skaffet seg en del mer trafikk siden sist, men vi kom da helskinnet frem denne dagen også. Vel fremme ble vi tatt inn i varmen av Thomas og Maren, og etter et par episoder Doctor Who befant vi oss sluknet på luftmadrassen og klar for drømmeland. (Takk for huslyen!)

Neste dag var det duket for en ordentlig langetappe; Fra Steinkjer til Vanvikan, og dermed båt over til Trondheim. Vi startet tidlig (for en gangs skyld), og var på hjulene ikke lenge etter åtte. Likevel ble klokka rundt halv elleve (ja, på kvelden) før vi var fremme ved siste stopp for dagen. En braketappe på hele 118 km som førte til to veldig slitne kropper, og en fridag i etterkant. En fridag vi kunne ta med god samvittighet. 

På tur ned mot Leksvik under dagens monsteretappe mot Vanvikan. Én lang, fortjent nedoverbakke etter dagens minst hundre oppoverbakker. 

Ferden videre gikk så sørover mot Støren - først på fantastiske skiltede sykkelveier med piler som hjelpsomme guider omtrent hver andre meter, videre på elendig skiltede sideveier der det plutselig var forventet at du skulle kunne veien selv fra før. (Smekk på fingrene, norsk skilting.)

Takket være gps og hjelpsomme Google Maps (som likevel var varierende i hjelpsomhetsgrad, idet den påsto flere ganger at veien vi syklet på ikke fantes), kom vi da frem til Støren til slutt og fikk sett skilting til Røros. Ikke at vi skulle den veien på denne turen, men synet av skiltet fremkalte jo rett og slett en liten dråpe hjemlengsel.

Fra Støren bar det oppover retning Berkåk, det vi stoppet like innenfor Rennebu-grensa og tok kvelden på Halland Camping. Regn fra himmelen og rimelige priser på hytter gjorde at vi tok oss inn i et lite, men koselig bygg der vi kunne få sove ut etter dagens treningsøkt.

Halland Camping vet hva man vinner kunder på. 

I dag var planen egentlig å starte tidlig, for å komme fram til Oppdal i halvrett tid. Alarmen ringte klokken åtte, og det fikk den fortsette med en god stund. Etterhvert kom vi oss likevel opp, og allerede klokken elleve var vi klare til start. 

Vel fremme i Oppdal ble det familietreff på Møllekroa i sentrum med mamma og pappa Øyvind, og mamma og søster Jenny. Et veldig godt gjensyn! Obligatorisk lørdagsgodtkjøp ble også foretatt. 

Nå ligger vi i teltet en omtrentlig mil sør for Oppdal og venter på morgendagen som vil inneholde ferden over Dovrefjell - vi er spente! Mye stigning i vente i dagene fremover, men det er motiverende å se hvor fort det går sørover!

Kuperte eventyr i fergeland

Selv om det å sove i venteromcontaineren sannsynligvis ikke kommer til å havne på Topp 10-lista over mest komfortable netter, fikk vi sovet greit og kom oss på ferga over til Bodø (hvor vi sov godt gjennom hele overfarten.)

Vel framme i Bodø nøt vi storbylivet med pizzabuffet-frokost på Egon, før vi ordnet diverse småting. Veien videre skulle gå langs Kystriksveien, så etter å ha sett oss litt rundt i Bodø syklet vi videre mot Løding og til Saltstraumen. 

Ikke verdt å stjele noen reservedeler herifra ihvertfall. Heller slitt farkost i Bodø sentrum. 

Fra Løding til Saltstraumen er det langs hovedveien omtrent 8 km, men det finnes også en mer egnet rute for syklister som er 5 km lengre. Tross den ekstra distansen valgte vi den lengste ruta for å slippe unna flere tunneler, men det skulle vise seg å være et tungt valg - løypa var meget kupert, mørket kom listende, og det regnet til tider kraftig. Vi holdt likevel motet oppe med Øyvinds hjemmesnekrede sanger "Jenny angrer på valget" og "han sykler irriterende nære". 

Heldigvis var det ikke den lengste etappen, og på Saltstraumen var det camping med både dusj og kjøkken! Med litt varm mat (og solide mengder smågodt) i magen, steg humøret mange hakk, og dagen ble en suksess tross den siste, drøye sykkeletappen.

Camping med godt kjøkken er alltid et pluss. 

Søndag startet bra - været var fint og holdt seg stort sett slik videre utover dagen også. Dagens etappe gikk fra Saltstraumen til Reipå, hvor vi igjen hadde bestilt teltplass på camping (også denne med dusj, hurra!) 

Denne etappen var igjen ganske kupert, så vi begynte å bli litt nysgjerrige på hvilke andre løyper enn Kystriksveien de (forfatterne av ruteforslaget på sykkelkartet vårt) har testet når de klassifiserer denne som "enkel å sykle, stort sett flatt". 

Kystriksveien er kanskje ikke flat, men vanvittig naturskjønn! Med iPhonekamera måtte man dog velge om man ville framheve personen eller fargene i solnedgangen... Sorry, Øyvind ❤️

I tillegg til mange bakker inneholdt denne dagen også en tunnel på over 3 km, noe vi på forhånd hadde gruet oss smålig til. Likevel viste det seg at også dette gikk ganske så smertefritt, og vi fikk tilbakelagt en rimelig god distanse - 87 km. 

Siste bit inn til Reipå gikk i sjeldent flatt terreng. 

Etter å ha sjekket rutetidene for fergene dagen etterpå, fant vi ut at vi måtte opp noe tidligere enn vanlig. Fra Reipå til Ørnes er det i underkant av 7 km, og den første ferga fra Ørnes gikk klokken 10.15. For å være helt sikre på å rekke den, sto vi opp klokka åtte, noe som er hardere enn det høres ut for to b-mennesker på ferie. 

Veien fra Reipå til Ørnes var dog helt flat, og vel framme hadde vi derfor tid både til å fortære en Best-burger til frokost, og til å besøke innsiden av en matbutikk. 

Ifølge yr.no, skulle det småregne til klokken 12, og så skulle det være oppholds resten av dagen. Dessverre for oss, nektet regnet å gi seg, og vi var gjennomvåte allerede før vi var kommet av den første ferga. Selv om vi begge har investert i både regntette hansker og skotrekk, kan vi her på det sterkeste avkrefte at noen av dem holder vann. Eller, å holde vann er de ganske så gode på - å holde det ute er problemet. Til tross for regnvær så å si ut hele dagen, klarte vi å karre oss gjennom 67 km og endte opp i Jektvik. 

Selv om det er lite som tyder på det: Her krysset vi polarsirkelen! Småsyk, opphovnet Jenny til venstre -  happy Øyvind til høyre.

Som bildet over tilsier; Jenny ble forkjøla som følge av den regnfulle dagen og opphovnelse ble et naturlig utfall. Første dag med sykdom ble derfor en rolig dag. Vi tok ferga fra Jektvik, krysset polarsirkelen og gikk i land i Kilboghamn. Her ventet en 25 km lang etappe før neste båt, som dessverre ikke gikk før 20:30. Vi ankom rundt tre. Derfor ble vi ganske godt kjent med venterommet i Stokkvågen denne ettermiddagen. Det var ikke stort annet å se der. Godt formulert av sjefen på matbutikken vi besøkte tidligere på dagen når vi spurte om hvordan dagligvarebutikk-hyppigheten var i den forutnevnte Stokkvågen: "Stokkvågen? Nei, der er det jo ingenting!" Som sagt, så sant. 

Hurtigbåt tok oss etterhvert bort fra venteromsmetropolisen og til Nesna, hvor vi stoppet for å nyte en cheeseburger og byttet farkost til ferge igjen. Denne fraktet oss til Levang, hvor vi også tok kvelden. Vi hadde en følelse av at det nesten ble mer båt enn sykkel denne dagen, men det hører med til visse partier av denne Kystriksveien. Og det blir ihvertfall sjelden kost når vi kommer til innlandet i Sør-Norge. 

Forkjølelsen satt fortsatt godt igjen i halsen på dag nummer to, og vi fortsatte derfor i samme stil med en rolig, kort dagsetappe. Nå til Sandnessjøen. Kun i overkant av tre mil, men nok for én forkjøla og én smågroggy sykkelturist. 

Innspurt over Helgelandsbrua inn til Sandnessjøen. 

Dagen ble avsluttet på beste vis med rom på Sandnessjøen Overnatting og hjemmesnekret wok. I følge en plakat på tur inn mot byen er vi også her akkurat i tide for VM i krabbefiske. Makan til timing - kanskje blir det krabbefrokost óg! Foreløpig krabber vi til sengs og håper på det beste for morgendagen. 

Store etapper og større natur

Etter fridagen i Andenes bestemte vi oss for å prøve å ta inn igjen litt av det tapte, og la oss på hjul med nesa sørover og godt mot. Nedover Andøya var terrenget tilnærmet likt den danske landsbygda, og med levelige mengder motvind var det derfor med brukbart tempo vi forlot øya. 

Coop Marked - vår trofaste kompanjong i distrikts-Norge, også på Andøya. 

Etter at Andøya hadde takket for seg, fortsatte egentlig terrenget å være veldig sykkelvennlig i mange meter videre fremover. Det endte derfor med at denne dagen ble en braketappe av sjeldne dimensjoner. 101 kilometer hadde blitt tilbakelagt før mørkets frembrudd og kroppens inntog i soveposen! En klar seier i dagsetappekonkurransen. Ethvert tegn på papiret tilsa egentlig at vi kom til å slukne på asfalten den kvelden, men vel framme på campingen i Sortland mobiliserte vi jaggu meg nok krefter til å ordne taco med ørten ingredienser også. Hva som gikk av oss den dagen vites ikke. Men tacoen var knallgod. Og søvnen velfortjent. 

Også sykkelcomputeren var enig i at vi gjorde en satans god distanse denne dagen. 

Med tacorester til frokost i magesekken forlot vi Sortland med kurs mot Lofoten og Svolvær. Været smilte litt periodevis (såkalt "sky med sol" i værmeldingen), men vi klaget ikke og nøt de forholdsvis gode temperaturene. Veier med lite høydemeter å skryte av var det stort sett også, så vi befant oss dermed godt opp på fornøydskalaen. 

I land i Fiskebøl etter ferga fra Melbu, ble det grunn til å feire etter seier i "Vil du bli fornøyd?", når storslagen Lofotnatur nærmest veltet over oss og gav oss grunn til å måpe i alle himmelretninger! Nord-Norge får mye skryt i internasjonal reisepresse, og det er med det rette når man ser hva stedet har å by på. Kolossale fjellformasjoner som stikker rett opp av sjøen med en vei snirklende gjennom der det er mulig. Bebyggelse pent dandert på gressletter i bunnen av disse kolossene og mangetallige fiskebruk der det passer seg rundt omkring ellers. I tillegg var sykkelruta vår ikke plaget av enorme oppoverbakker eller tre og et halvt tusen mørke tunneler. I tillegg var været blitt bedre. Var det rart vi likte livet?

Innenfor Svolværs bygrenser ble det flere grunner til å sette pris på tilværelsen, da vi ble innlosjert hos kjentfolk fra Jennys slekt, og fikk nyte godt av dusj, seng, kjøleskap og andre moderne fasiliteter vi hadde begynt å tvile på at fortsatt eksisterte. I tillegg fikk vi med oss durabelige mengder tørrfisk på bagasjebrettet til ferden videre, da mannen i huset arbeidet som fisker. Og brød, sjokolade og kokte egg, da de også var generelt gavmilde og veldig hyggelige folk. (Takk så mye, Randi og Einar!)

Banking av ellers knallhard tørrfisk i riktige omgivelser. 

Videre fra de moderne fasilitetene, bydde dagen derpå på mer storslått natur i like god stil, dog i mer regntung drakt. Med lovnader om 0 mm himmelvann, måtte vi likevel bare senke forhåpningene om en tørr dag idet ettermiddagsregnet inntok Lofoten. 

Vi levde i håpet, men plastposer hjalp dessverre lite mot regntunge omgivelser. 

Etter å ha forsert dette og en undersjøisk lårtreningsøkt (Nappstraumtunnelen. Mye bratt stigning..), kunne vi endelig finne soveposen for kvelden. 93 kilometer denne dagen. Noe skjer med oss - dagsetappene blir lengre. Kanskje er det det som kalles å komme i form. 

Det var ihvertfall helt ok med kun fire mil til Moskenes dagen etter, for ikke å slite oss helt ut. Her sitter vi nå og venter på ferga som skal ta oss til Bodø i de tidlige morgentimer om ikke så altfor lenge. Enn så lenge halvsover vi i fergekaias venterom. Midlertidige venterom riktignok. Med andre ord en container. Men vi klager ikke på tak over skolten. Ute regner det fortsatt. 

Klar for å bo i container en natt. 

Bonus.

Mer Lofoten.