Fyrlys

Nå er vi her. Riktignok ikke akkurat nå. Nå sitter vi på et meget etterlengtet tog og skriver et blogginnlegg fordi vi er prokrastinører med fagbrev. Men vi var der. I mål og på Lindesnes fyr. For ikke så veldig lenge siden.

Den 4. oktober var vi fremme ved endestasjonen. Ganske nøyaktig 52 dager etter at vi startet ytterst i havgapet på Kinnarodden i Finnmark 14. august. Nå står vi igjen ytterst i havgapet, så forsåvidt er det ikke så voldsomt kreativt å ende opp her igjen. Men vi er ihvertfall nå i andre enden av landet. Noe må jo det være godt for og?
Følelsen av å komme frem og opplevelsene vi har hatt underveis svarer ihvertfall ja på det spørsmålet.

Den totale distansen landet på 2934 kilometer - en ikke veldig shabby feilmargin fra de rundt tre tusen vi tippet i utgangspunktet. Og antallet dager på tur i strekk gjør ihvertfall dette til den lengstvarende turen noen av oss har vært på så langt i livet. Riktignok var noen av dem pausedager, men det er like fullt turdager det også.

Akkurat nå jobber vi hardt med avslapping, avkobling og tanken på mer avslapping. Men også med tanken på flere turer, så de iskalde morgenene i telt og de harde, tryneblåsende motvindkastene kan ikke ha satt så traumatiske spor i oss som vi en gang fryktet.

Vi er uansett overfornøyde med endelig å ha kommet fram til målet! Vi ser derimot ikke bort fra at følelsen av å sitte bak sykkelstyret og det å være på langtur sniker seg sakte tilbake i hjernebarken som en lengsel etter en stund. På klassikeren "ville vi gjort det igjen?" er nok likevel svaret nei. Til det er det for mange andre ting å se i verden. Kanskje velger vi å slite ut lårmusklene på et sykkelsete et annet sted i verden litt senere i livet. Eller så tar vi bussen. Hvem vet.

Vi ønsker å takke deg som har fulgt med på bloggen vår gjennom landets motbakker og utforbakker! Det har kommet positive og motiverende tilbakemeldinger fra fjern og nær, og vi setter virkelig pris på det. Takk!

Gi forsåvidt ikke opp bloggen helt ennå, selv om vi nå har kommet i mål. Når vi har fått pustet litt ut etter de siste motbakkene vi har opplevd og fraktet syklene og oss selv hjem, er det ikke helt umulig at det kan komme et lite innlegg med f.eks. kart over sykkelruta, litt utstyrsanmeldelser og noen gode/dårlige tips til deg som kanskje sitter med et ønske om å gjennomføre en lignende tur selv. Stay tuned! Og takk for følget til deg som hopper av her.

Vi nærmer oss!

Fra Kongsberg gikk det oppover og nedover i bøtter og spann. Først en kraftig motbakke over til Notodden, og siden mange mindre til vi til slutt ankom Bø i tussmørket. Underveis i en av motbakkene fikk vi en motiverende tommel opp fra en motgående syklist som sikkert la merke til at vi slet oss oppover for all kraft. Sånt hjelper på!

Vel framme i Bø kom vi til en ferdig oppvarmet hytte, noe som kjentes veldig godt for kalde syklister som knapt kjente sine egne tær (oktober, sa du). Hytta falt såpass godt i smak at vi til og med unte oss en fridag. Dagen derpå gjorde vi derfor fint lite, og størstedelen av tiden gikk med til tv-titting i hytta - med andre ord en ganske perfekt fridag. 

Matmekking i Bø-hytta. 

På hytta i Bø la vi også planen for den resterende delen av turen, og siktet oss ut campingplasser vi mente kunne passe bra avstandsmessig. Etter noen telefonsamtaler og avklaringer kunne vi kose oss med tanken på at turens siste natt i telt var overstått - herfra og ut ble det nå bare campinghytter å forholde seg til. En tanke som er helt ok å ha når gradestokken sjeldent gir oss mer enn énsifrede nummer å rutte med. 

Fra Bø gikk turen videre til Treungen, en etappe på rett i underkant av 10 mil. Terrenget var greit, men kupert, og vi kom fram til campingplassen Saga Camping i relativt rett tid. Her leide vi "Jomfruburet", et bittelite krypinn, dog til en veldig lite lommebokdrepende pris. Sengene var også behagelige, og for slitne rygger/slitne lår/slitne alt, var jo det det viktigste. 

Dagen derpå på Saga Camping. Det er alltid spennende å se hvordan steder du kommer til i bekmørket, egentlig ser ut i dagslys.

Og mellom Bø og Treungen, nærmere bestemt på Bostrak, bor en av våre mer folkekjære poesiforkynnere. 

Morgenen etter bar det videre, denne dagen til Evje og Odden camping. Selv om terrenget denne dagen var mye likt som dagen før (en god del opp og ned, med andre ord), kunne vi nå glede oss over å endelig komme inn i Agder! Aust-Agder, vel og merke, men det fungerte likevel utmerket som energi-boost og et tegn på at det tross alt går ganske radig. Tross bakker. 

Grensepassering er alltid stas. 

Rast i sørlandsk skog - riktig antrukket for årstiden også. 

Vi nærmer oss stadig slutten, men dømmer du etter lydene syklene våre nå etterhvert har begynt å lage, er det lett å tro vi nærmer oss slutten på mer enn én måte. I Evje tok vi derfor kontakt med en sportsforretning, hvor en kjempehjelpsom ansatt hjalp oss å rette opp en skjev frambrems. Betaling skulle han ikke ha - da fikk vi heller kjøpe en burger. Fra gatekjøkkenet trillet vi den siste biten til campingen og kom til nok en super (oppvarmet) hytte. Denne hadde også den sjeldne luksusen eget bad!

Innspurt mot Evje, med solnedgang rett i hornhinna. 

Når vi våknet neste morgen var det ikke mulig å se så mye i det hele tatt ut vinduet. Tåka lå tykt, så du så stort sett et vindu. Den lettet heldigvis for oss relativt fort, og vi kunne se fram til nok en dag i fantastisk vær med strålende sol (bortskjemt som vi er). Dagens etappe var også noe kortere enn de to siste dagene - 84 kilometer tilsammen.

Dagens utsyn i de tidligere timer. 

Etter en horribel bakke med ti prosent stigning ganske tidlig i løypa, ble det verste unnagjort i løpet av morgentimene, og vi kunne derfor nyte relativt slake veier resten av etappen. Vi passerte minst ørten og et halvt bedehus i løpet av dagen også, og kan derfor med stor sikkerhet konkludere at vi er godt innenfor grensene til Sørlandet. For å for sikkerhets skyld fjerne all tvil, tok vi også inn på en kombinert campingplass/bibelleir, da det stort sett var den eneste formen for campingplass det var å oppdrive her.

Dagens utfordring. Den verste bakken som gjensto på turen, heldigvis. 

Nå er spenningen på topp. Vi nærmer oss Lindesnes Fyr og Norges sørligste fastlandspunkt med stormtråkk. Det er faktisk ikke mer enn drøye tre mil dit, så hendelsen skjer i morgen den dag. Finværet er varslet og alt ligger til rette. Det er ikke annet å si enn at vi legger oss med spente nerver og fyrlys i blikket. Nå skjer det. I morgen ihvertfall. Men det er så godt som nå.